11 timer og 44,7 mil

Å kjøre i Italia, en søndag, samtidig unngå motorveier, så blir det mange, mange små landsbyer. De henger sammen som erteris, den ene slutter der den neste begynner.
Det er mange som bruker søndagen på veien. Spesielt syklistene. Finnes det en motbakke finner du syklister.
Fartsgrensene er 30 og 50 km i disse landsbyene, og de få gangene det er litt avstandand mellom dem er det svinger. Da går hastigheten – ned. Høres rart ut, men slik er det bare.
Når jeg hadde tråklet meg frem de første 20 milene begynte det å bli bedre veier. De rettet seg litt ut, og det var mulig å se flere hundre meter innimellom. At veibredden ikke er mer en 2,5 meter stopper ikke to busser fra å møtes. Det tar bare litt tid å tråkle seg forbi hverandre.
Ute på Po sletta, så langt vest, er det bedre forhold en i øst. Det er ikke så langt over – to timer gjetter jeg på, og det er ikke så varmt. Bare 32 grader. Jeg må begynne å venne meg til varmen for det var behagelig. Riktignok hadde jeg jakken åpen til sånn cirka midt på brystet, så det ga en fin trekk. Minuset er at dette også blir en insektsamler av det store. Det går greit helt til biene kommer og det gjør de. I flokker viser det seg. Så det ble noen biestikk på veien.

Når så fjellene begynte dukket også RR folket opp. De satt, eller lå  med dongeribuksene og joggeskoene. Turtallet var på 13000 og hastigheten høy. De kjører forbi på begge sider, gjerne samtidig – så det er bare å late som ingenting – så går det bra. De var veldig ivrige opp til Grand St-Bernard passet.

Her gikk også Napoleon med sin hær for en tid tilbake. De var 46000 mann – noen elefanter og de  dro med seg kanoner og slikt. Jeg brukte to timer over det passet. Hvor lang tid brukte de?
RR gutta brukte vel 1 time, men så stoppet de innimellom og sjekket SMS meldinger, roet ned dama – hun var passasjer og smilte til alle som passerte.
Til slutt, sånn ved 20 tiden var jeg framme ved dagens mål Shamonix Mont Blanc. Da hadde jeg kjørt gjennom en liten snipp av Sveits, fyldt bensin ved grensa og hatt en rask lunsj ute på Po. Resten av tiden på sykkelen.
Fant et koselig hotell som ligner litt på våre norske turisthytter. Kjempekoselig. God mat og bra stemning. Siden jeg var litt sen ankomst og dusj osv så var jeg siste mann i matsalen. Hovmesteren pekte meg på plass og spurte om Parle voi Francese, eller noe i den duren – hvorpå jeg svar – no. Da kom det en klar respons fra hovmesteren – Merde. Hele matsalen lo – Han spurte om noen kunne engelsk – det var det ikke, så han forklarte menyen på fransk. Det jeg fikk var kjempegodt og det var en  hyggelig stemning, alle smiler og prater og hygger seg med hverandre. Jeg blir også invitert med – men aner ikke hva de prater om. Bør nok lære noen franske gloser. Det er trivelig her.

Det siste bildet viser høyden over havet – se i høyre nedre hjørne. Galdhøpiggen blir bare barnemat her -
så neste gang du synger Napoleon med sin hær over Galdhøpiggen dro. Så stemmer det med høyden i alle fall.